I stillheten av den tildekte morgen skygger veve det usette lore
Et teppe frynset og slitt langs den stille forlatte strand
Spektrale hvisk i brisen hemmeligheter bevart i tidens hulrom
En klage forkledd i rimets drakt
Gjennom labyrinten av hvisker hvor skjebnens tråder spinnes
En dans under den avtagende måne aldri berørt av solen
I det dunkle av glemte drømmer hvor sukk forsiktig sys
Livets fortelling er en gåte i skygger inngravert og overtgrodd
Drivende i skumringens favn hvor ekko falmer inn i tåken
Hvert skritt et stille spor av gåtens vri
Nattens kappe bærer flekken av tårer som aldri finner grunnen
I dette riket av hviskende smerte hvor trøst sjelden finnes
Under stjernehimmelen der tiden glipper gjennom tynne slør
Lidelse risser sine stille arr mens det evige hvisket rår
I dansen av det usette hvor hvert skritt kaster en skygge
Livets mening-en skjør scene i det vaste teater
Tapt i eterens strøm der hvisker smelter sammen med vinden
Dypets hemmeligheter der sorgens tråder tynnes
En ballett i halvskyggen støpt i nattens dype kall
Hjertet slår i ekkoet av universets kappe
I grepet av den dempede daggry der stillheten blottlegger sjelen
Stier tegnet i skyggene der de stille oraklene vandrer
Veven av det kosmiske vevebrådet i de usettes hender
Mumlinger av skumringen forteller det imellom
Så i dødens stillhet der sannheter er sløret i syn
Mumlingene holder essensen av det svartnede lyset
I nattens ende skjelv der stjernene sakte sukker
Livets gåte sagt mykt i nattens pust