Tekst: Kolbein Falkeid / Musikk:Jan I. Toft
Vinden rir over jorden.
Den gamle gÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥r krumbÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂøyd bort.
Lyngen stÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥r sta og stritter imot
slik den alltid har gjort.
Guds veldige fot har trÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥kket
landet ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂøde og flatt.
Vinden fÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂører den gamle av sted
og dagen luter mot natt.
Den gamle mumler en salme
lavt med sprukken rÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂøst
og synker et sted mellom himmel og jord
ned i Guds grÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥dige hÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂøst
Heilo og spove klager
sturende mellom siv.
Lynglerker skjelver opp og ned
i bÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂønn for et fattig liv
Alt er flyktig som vinden.
Den rir mellom sÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂør og nord.
En torvmyr gaper til himmels
glemt av den gamle som fÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂòr ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ
Regnskyer jager blygrÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥
over skumringens hav.
Guds ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ¥ndedrett halser som hunder
med lenkene hugget av.
Steinene lukker mose
over stÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂørknende flir.
Lyngen biter seg karrig fast ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂ
forbitret, forsÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂømt ÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂÃÂàog forblir!